I dette essayet vil vi først prøve å forklare hva begrepet ”The Long Tail” innebærer. Deretter vil vi se på hvordan eksisterende utdanningssektorer kan forvente å bli påvirket av denne effekten. Vi vil også gi en forklaring av hva en virtuell organisasjon er. Til slutt gir vi et tenkt eksempel på hvordan et nystartet, virtuelt universitet kan bli en betydelig aktør i utdanningssektoren som følge av ”The Long Tail”-mekanismen.
The Long Tail
Begrepet ”The Long Tail” ble først brukt at Chris Anderson i 2004(http://www.vgb.no/569/perma/24721/). Dette begrepet kan lettest illustreres med en figur:
Figuren viser hvor mange enheter det er solgt av hvert enkelt eksemplar eller element, for eksempel en CD fra Amazon. I tradisjonelle CD-butikker får kun de CD-ene som selger mest, det vil si de som er til venstre for den loddrette, stiplete linja i figuren, plass i butikkhyllene. Det er bare disse som det lønner seg å forhandle. I en nettbutikk derimot, er ikke hylleplass noen begrensende faktor, og dermed blir det også plass til nisjeproduktene, det vil si de som bare et fåtall er interessert i. Flere nettbutikker har erfart at disse produktene utgjør en stor del av det samlede salget, noen steder nesten like stor del som de få, mest solgte produktene. Hvert enkelt nisjeprodukt selger ikke i så mange eksemplarer, men siden det er så mange av de blir den samlede omsetningen stor. Det er dette som kalles The Long Tail. ”Halen” på figuren over er ofte veldig lang, og da blir også det samlede salget stort.
Venturekapitalist og tidligere musikkindustrikonsulent Kevin Laws (Anderson, p 22) sier det på denne måten: ”The biggest money is in the smallest sales”. Med andre ord mener han at det er mer penger å hente på de små salgene, enn det er på å bare selge de mest populære varene. Dette gjelder ikke bare cd-er. Også sanger, bøker og til og med universitetsutdanning, som vi skal se på senere i dette essayet.
Det er flere grunner til at denne effekten kan oppstå. Som tidligere nevnt er ikke plass noen begrensning. Men kanskje viktigst er det at kundemassen blir så mye større når butikken og produktene er tilgjengelig på nett, og ikke bare i en liten butikk i for eksempel Trondheim. Dessuten er mennesker forskjellige, og har forskjellige smak og interesser. Det er altså de færreste som kun liker og er interessert i kun det som er mest solgt, det vil si det de fleste andre liker. Når kundemassen blir stor, det vil si dekker hele verden eller hele Norge, er det mange som er interessert i nisjeprodukter, det vil si produkter man ikke finner i hvilken som helst butikk, og de vil utgjøre en stor del av salget. I Trondheim derimot er det bare et fåtall som er interessert i nisjeproduktene, og det lønner seg ikke for butikken og ta inn produkter som bare blir solgt for eksempel annet hvert år.
Virtuell organisasjon
Virtuell er en beskrivelse på noe vi oppfatter som virkelig gjennom sansene, men som ikke eksisterer(forelesningsnotater). En virtuell organisasjon er et midlertidig nettverk av uavhengige virksomheter som ved hjelp av IT rask innleder et samarbeid. Det virtuelle er deterritorialisert, delokalisert , de synkront og åpen. Virtuelle organisasjoner er løsrevet fra her og nå, de har asynkron koordinering og kontorløse ”kontorer”. Et virtuelt universitet, som vi nå skal se på, er et eksempel på en virtuell organisasjon.
Et universitet som NTNU har mange begrensninger. Når ”The long tail ” mekanismene slår inn i den global undervisningssektoren får vi universiteter med bredere tilbud av fag og studier. NTNU har begrenset utvalg av forelesere og dermed kompetanse. De kan da ikke nå så langt ut på halen, bare gi tilbud om de mest populære studieretninger og fag. NTNU blir begrenset av lokasjon, det vil si at det finnes bare på et bestemt sted. Dermed kan ikke NTNU benytte seg av å ha studenter bosatt over hele landet slik et virtuelt universitet kan. Alle elevene må være her i Trondheim(ser da bort fra nettbaserte studier), og da begrenser det seg for hvem tilbudet er til.
Virtuellt universitet
Et nystartet virtuelt universitet vil kunne tilby et mye bredere spekter av fag enn et virkelig universitet. De har ingen fysisk plassbegrensning som et virkelig universitet har. Det eksisterer ikke klasserom å undervise i, ikke grupperom for gruppeundervisning/oppgaveløsning osv. Plassen er ubegrenset, og blir da ikke en flaskehals for hvor mange studenter universitetet kan ha. Et virkelig universitet har begrenset antall ansatte og dermed begrenset undervisningskompetanse. Ansatte ved et virtuelt universitet kan være fra verden over. Dette gir universitet et bredere spekter av kompetanse. Det kan være en programmeringsspesialist fra Kina, kommunikasjonsspesialist fra Frankrike osv. Alle kan sitte hjemme i sin egen stue, i sin egen hjem by og gjøre en fullverdig jobb. På denne måten blir det enklere og få mest mulig kompetanse inn i organisasjonen og man kan tilby et mye bredere spekter av kurs og nå lengre ut på halen. Ved et virtuelt universitet slipper studentene å flytte på seg. Et virkelig universitet er der det er og studenter må innrette seg etter det, mens ved et virtuelt universitet kan du være hvor som helst i verden og likevel følge undervisningen. Bare tilgang til Internett setter begrensninger, men den er ikke noe problem for de fleste.
Det at folk må flytte på seg kan være en grunn til at mange ikke studerer. Årsakene til at folk ønsker å bo der de bor kan være mange og sammensatte: Det kan være skilte foreldre med barn. Den ene av foreldrene har en god jobb på stedet der de bor og vil ikke si opp den. Den andre av foreldrene ønsker å studere. Men det er ikke noe universitet eller høyskole på stedet der de bor. Den som vil studere ønsker ikke å skille barnet fra den andre foreldreparten og lar da være å studere. Et virtuelt universitet ville da vært den perfekt løsningen. Økonomi er også en medvirkende faktor. For en ungdom er det mye billigere å kunne bo hjemme hos mor og far og studere derfra, enn å måtte leie hybel/ leilighet. Kjøper en leilighet kan en få solgt den med overskudd, men å kjøpe en leilighet krever mye kapital. Vi får nå 80.000 i året av stipend og lån fra lånekassen om en bor borte og studerer. Noen klarer seg med dette, men mange må ta seg jobb ved siden av studiene. Det er ikke alle som har kapasitet til jobb ved siden av studiene og de får det da vanskelig. Undersøkelser viser at mange studenter får økonomisk støtte hjemmefra, men dette gjelder langt i fra alle. Selv om en får 80.000 fra lånekassen må 60 % betales tilbake som lån. Dette slipper en om en bor hjemme.Mange begynner eller ønsker å begynne å studere etter de har begynt å jobbe. De vil holde seg faglig oppdatert eller utvikle kompetansen sin og ønsker å ta etterutdanning. Det er ikke alle som har anledning til å gjøre dette ved en høyskole eller universitet. Det kan være private årsaker som familien, eller selve jobben. Hvis jobben krever at de er der et visst antall timer 7 dager i uken, og studietilbudet er langt unna der de bor går det ikke. Da er egnet tilbud ved et visuelt universitet en god løsning.
Også for fagpersonell gir et virtuelt universitet nye muligheter. Har man et spesielt interesseområde, vil det være lettere å finne studenter med samme interesse. Lærere og professorer kan jobbe hvor som helst i verden, noe som gjør at man kan utnytte personer som bor i distriktene og sitter på mye kompetanse. Samtidig vil det å være lærer på en virtuelt universitet ikke nødvendigvis være en fulltidsbeskjeftigelse, men noe man kan drive av ved siden av annen jobb. Dermed kan folk undervise uten å være lærer, noe som mange vil se på som en fordel.
Ingen plassbegrensning, mye bredere tilbud av fag, ansatte med kompetanse til å undervise nesten hva som helst og det at en kan studere fra hvor som helst gjør at et virtuelt universitet fort ville blitt en betydelig aktør innen høyere utdanning i Norge. Men ved et visuelt universitet forsvinner den sosiale dimensjonen. For de som ikke har venner utenfor skolen er skolen deres sosiale arena. Anledningen til å jobbe i grupper forsvinner også ved et visuelt universitet. Såfremt ikke flere som studere bor så nært at de da ikke kan møtes. Å jobbe i grupper kan både være nyttig (flere hoder, mer/bredere kunnskap) og sosialt.
Samtidig har universiteter som NTNU sin store styrke i at det er anerkjent og derfor trekker til seg mange dyktige, motiverte studenter og dyktige fagfolk. Dette gjør at fagmiljøet er veldig faglig sterkt og nyvinnende, og studentene blir ettertraktet i næringslivet. Vi tror ikke at et virtuelt universitet kan komme på høyde med NTNU på disse områdene, og vil dermed ikke merke konkurransen fra virtuelle universitet i betydelig grad. Et virtuelt universitet har sin store styrke i de ”spesielle” fagene, samtidig som det kan gi et studietilbud til de som bare ønsker å ta et fag her og et fag der, uten å måtte flytte på seg og bli fulltidsstudent.
Referanser
Artikler o.l
Forelesningsnotater, Hans Tilset, 2007
The Long Tail, Chris Anderson, 2004
Web
http://www.vgb.no/569/perma/24721/
